Fra nåtid til fortid (Tempusforskyvning i indirekte tale)

NFI-VP - Blog pic - fra nåtid til fortid.

Hei på deg, kjære leser av Vaffelposten!

1. Petter sa: «Jeg skal få en e-post i morgen.»
2. Petter sa at han skulle få en e-post neste dag.

To setninger med samme betydning.

Men hvorfor er verbalet i første setning «skal få», mens det er «skulle få» i den andre?

Hmmmmm!

Og det er også flere andre forskjeller. Ser du hvilke?

Hvorfor?!

Svaret kommer under.

...

...

...

...

...

SVAR:

Det er fordi setning 1 er direkte tale, og setning 2 er indirekte tale

Direkte tale og indirekte tale har svært forskjellig grammatikk.

Tips: Hvis du skal ta Bergenstesten, er dette svært relevant for deg! Det er ikke uvanlig at man får slike morsomme oppgaver på Bergenstesten. :-) 


La oss se på de to setningene igjen:

1. Petter sa: «Jeg skal få en e-post i morgen.»
2. Petter sa at han skulle få en e-post neste dag.

Den første er direkte tale. Den gjengir Petters utsagn, ord for ord. Den andre setningen er indirekte tale. Den omformulerer Petters utsagn til en vanlig setning som en annen person kunne ha sagt.

Så hvordan omskriver vi fra direkte tale til indirekte tale?

Vi må passe på tre ting:

1) Subjektet må vise til riktig person. I setningene våre blir «jeg» til «han».

2) Tidsreferanser må være riktige. Her blir «i morgen» til «neste dag».

3) Verbtiden må være riktig. Presensformen «skal få» blir til preteritumsformen «skulle få». Dette kalles tempusforskyvning.

Et spørsmål jeg flere ganger har fått i spørretimen (som du får tilgang til hvis du melder deg på kurset vårt Bli supergod i norsk grammatikk): Hva er det som avgjør om verbtiden skal endres? Skal den alltid endres?

Nei, ikke alltid. Men ganske ofte.

Siden dette kan være litt vanskelig å lære, skal jeg i denne vaffelposten bare snakke om tempusforskyvning.

La oss se på reglene først og deretter på unntakene. (Vi unngår dessverre ikke et par unntak!)

Det er verbet «sa» (utsagnsverbet) som avgjør om vi får tempusforskyvning eller ikke. 

Regel 1: Hvis utsagnsverbet står i presens («sier»), får vi ikke tempusforskyvning.

Nina sier: «Jeg spiser frokost.»
→ Nina sier at hun spiser frokost.

Anne sier: «Jeg stod på venteliste.»
 → Anne sier at hun stod på venteliste.

Som du ser, forblir verbtiden i den indirekte talen uforandret, fordi verbet «sier» står i presens. Det betyr ingenting om det andre verbet («får», «stod») står i presens eller preteritum.

Regel 2: Hvis utsagnsverbet står i preteritum («sa»), får vi som oftest tempusforskyvning.

Når vi skal bruke tempusforskyvning, må vi se på verbtiden som står i direkte tale.

Hvis verbtiden er presens i direkte tale, forskyves den til preteritum i indirekte tale.

Nina sa: «Jeg spiser frokost.»
→ Nina sa at hun spiste frokost.

Hvis verbtiden er presens futurum i direkte tale, forskyves den til preteritum futurum i indirekte tale.

Petter sa: «Jeg skal få en e-post.»
→ Petter sa at han skulle få en e-post.

Hvis verbtiden er preteritum i direkte tale, forskyves den til preteritum perfektum i indirekte tale.

Anne sa: «Jeg stod på venteliste.»
 → Anne sa at hun hadde stått på venteliste.

Egentlig ganske logisk!


Men hva om verbtiden i direkte tale er presens perfektum? Da får vi igjen preteritum perfektum.

Kari sa: «Jeg har reist på ferie.»
→ Kari sa at hun hadde reist på ferie.

Og hvis verbtiden i direkte tale er preteritum perfektum, fortsetter den å være preteritum perfektum.

Jonas sa: «Jeg hadde sett filmen før.»
→ Jonas sa at han hadde sett filmen før.


Er du med så langt? Da kan vi gå videre til komplekse verbformer i utsagnsverbet, for dem har jeg også fått spørsmål om.

Hva skjer dersom utsagnsverbet står i presens perfektum eller preteritum perfektum? Heldigvis er det en regel for det også.

Regel 3: Et utsagnsverb som står i en kompleks verbtid, behandles som den enkle verbtiden.

Det betyr at når utsagnsverbet står i presens perfektum («har sagt»), behandles det som presens («sier»). Det blir ikke tempusforskyving.

Petter har sagt: «Jeg skal få en e-post i morgen.»
→ Petter har sagt at han skal få en e-post i morgen.

Anne har sagt: «Jeg stod på venteliste.»
 → Anne har sagt at hun stod på venteliste.

Når utsagnsverbet står i preteritum perfektum («hadde sagt»), behandles det som preteritum («sa»). Det blir tempusforskyvning.

Kari hadde sagt: «Jeg har reist på ferie.»
→ Kari hadde sagt at hun hadde reist på ferie.

Men preteritum perfektum i direkte tale kan aldri forskyves, så den verbtiden beholdes uansett.

Jonas hadde sagt: «Jeg hadde sett filmen før.»
→ Jonas hadde sagt at han hadde sett filmen før.


Og nå kommer vi til unntakene. Heldigvis er ikke unntakene obligatoriske, så man ikke følge dem, men det kan være nyttig å kjenne til dem.

Unntak 1: Vi kan bruke presens i indirekte tale selv om utsagnsverbet står i preteritum.

Det gjør vi iblant hvis vi forteller om noe som fortsatt er sant.

→ Jeg snakket med Steinar i går. Han sa at han er frisk igjen.

Ifølge reglene skulle vi ha skrevet «Han sa at han var frisk igjen». Men vi bruker ofte presens for å understreke at informasjonen gjelder i nåtiden. Steinar er jo frisk i dag også, ikke bare i går.

Unntak 2: I indirekte tale kan vi bruke preteritum istedenfor preteritum perfektum for å unngå misforståelser.

Preteritum perfektum brukes ikke bare om fortid. Det brukes også om hypotetiske tilfeller, altså ting som aldri skjedde, som i denne setningen:

→ Jeg skulle ønske at jeg hadde vært på månen.

Men jeg har jo aldri vært på månen. Dette er altså ikke fortid, men et hypotetisk tilfelle.

Derfor kan preteritum perfektum noen ganger misforstås, og da kan vi bruke preteritum isteden. Se på denne setningen med preteritum i direkte tale:

Ahmed sa: «Jeg klarte eksamen.»

Hvis vi følger reglene, skal indirekte tale stå i preteritum perfektum:

→ Ahmed sa at han hadde klart eksamen.

Dette kan bety at Ahmed virkelig klarte eksamen, men det kan også være et hypotetisk tilfelle: Hvis Ahmed hadde tatt eksamen den dagen, hadde han klart eksamen. Men Ahmed tok ikke eksamen.

Derfor kan vi bruke preteritum for å unngå misforståelsen:

→ Ahmed sa at han klarte eksamen.

Unntak 3: I indirekte tale kan vi bruke enkle verbtider for å forenkle setningen.

Dette gjelder særlig når vi har mange verb i setningen. Da synes mange det er slitsomt å bruke komplekse verbtider. Se på denne setningen:

Kari sa: «Jeg var på ferie med kjæresten min, vi spiste masse god mat, og mens han lå på stranden og solte seg, gikk jeg på museer og nøt kulturlivet.»

Ifølge reglene blir indirekte tale slik:

→ Kari sa at hun hadde vært på ferie med kjæresten sin, de hadde spist masse god mat, og mens han hadde ligget på stranden og solt seg, hadde hun gått på museer og nytt kulturlivet.

Da er det mange som skifter fra preteritum perfektum til vanlig preteritum, kanskje etter det første verbet, for eksempel slik:

→ Kari sa at hun hadde vært på ferie med kjæresten sin, de spiste masse god mat, og mens han lå på stranden og solte seg, gikk hun på museer og nøt kulturlivet.



Helt til slutt:
Dere som abonnerer på Vaffelposten, fikk en liten oppgave på e-post:

1. Anja sa: «Jeg skal ikke flytte til Spania neste år likevel.»

Svaret er:

2. Anja sa at hun ikke skulle flytte til Spania året etter likevel.


Det var alt for denne gang. Vi snakkes! :-)

Hilsen Stian

NFI- Stian logo right.png

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)

0 kommentarer

Det er ingen kommentarer ennå. Bli den første til å legge igjen en kommentar!