– Ser du på TV? – Ja, det gjør jeg.

Hva svarer vi når noen stiller oss et ja/nei-spørsmål?

Vi svarer så klart «ja» eller «nei», men i mange situasjoner er det naturlig å utdype svaret med et tillegg som «det gjør jeg». Det kan være fordi vi vil være høflige og ikke bare svare med et kort enstavelsesord. Eller det kan være fordi vi vil være sikre på at motparten oppfatter svaret vårt.

Hvis du er kjent med engelsk, vet du at man gjerne sier «Yes, I do» (blant annet når man gifter seg i kirken). Og det samme gjør vi ofte på norsk:

– Ser du på TV?
– Ja, det gjør jeg.

– Blir du her til i morgen?
– Nei, det gjør jeg ikke.

Svaret vårt må også følge samme verbtid som spørsmålet. Så hvis spørsmålet er formulert i preteritum, må vi svare i preteritum:

– Satt du og leste til eksamen i sted?
– Ja, det gjorde jeg.

– Stjal du naboens fotball i går?
– Nei, det gjorde jeg ikke.

Men det er ikke alltid vi bruker verbet «gjøre» når vi svarer. Det gjelder likevel for de fleste verbene, så vi skal se på unntakene her.

VÆRE

Til noen spørsmål må vi isteden svare «Ja, det er jeg», og det er når vi blir stilt et spørsmål med verbet «være»:

– Er du hjemme?
– Ja, det er jeg.

Det gjelder også preteritum:

– Var du syk i forrige uke?
– Nei, det var jeg ikke.

HA

Spørsmål som begynner med verbet «ha», skal besvares med «Ja, det har jeg», og det gjelder både når «ha» er hovedverb og hjelpeverb.

Som hovedverb:

– Har du en blyant jeg kan låne?
– Ja, det har jeg.

– Hadde du langt hår da du var tenåring?
– Nei, det hadde jeg ikke.

Som hjelpeverb brukes «ha» for å danne andre verbtider enn presens og preteritum. Da betyr det ingenting om hovedverbet normalt krever at vi svarer med «gjøre» eller «være». Vi må svare «Ja, det har jeg»:

– Har du sett på TV i dag?
– Ja, det har jeg.

– Har du vært syk hele uken?
– Nei, det har jeg ikke.

Hvis spørsmålet stilles i preteritum perfektum, svarer vi med «hadde»:

– Hadde du søkt læreren om utsettelse før vi fikk oppgaven?
– Ja, det hadde jeg.

Og det samme gjelder når «hadde» brukes i konjunktiv, altså i hypotetiske tilfeller:

– Hadde du flydd over havet dersom du hadde hatt vinger?
– Nei, det hadde jeg ikke.

MODALVERB

Modalverbene «skulle», «ville», «kunne», «måtte», «burde» og «tørre» brukes også som hjelpeverb for å lage andre verbtider. Når vi får et spørsmål med modalverb, må vi svare med modalverb, for eksempel «Ja, det skal jeg»:

– Skal du se på TV i kveld?
– Ja, det skal jeg.

– Ville du også søke på den utlyste stillingen?
– Nei, det ville jeg ikke.

I noen tilfeller brukes et modalverb som eneste verb i spørsmålet. Vi svarer uansett på samme måte:

– Må du ut så sent?
– Ja, det må jeg.

Og når spørsmålet inneholder en kombinasjon av flere hjelpeverb, er det alltid det første som skal brukes i svaret:

– Kunne du ha tenkt deg å bli med meg på ferie?
– Ja, det kunne jeg.

– Skulle du ha kunnet gjøre noe så grusomt?
– Nei, det skulle jeg ikke.

Har du lært noe nytt i dag? :-)

Hilsen Stian

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)