En rar måte å skrive ... på

I et av våre Skrivekurs fikk jeg en gang spørsmål fra en deltaker om hvorfor jeg korrigerte denne setningen:

Det er en rar måte å skrive rapport.

… til:

Det er en rar måte å skrive rapport på.

Hvorfor skal det være «på» der? spurte hun. 

Kanskje du også vil vite det?

Forklaringen er at denne formuleringen stammer fra uttrykket «på en måte», som vi ser her:

Han snakket til meg på en fin måte.

Vi må håndtere problemet på en forsiktig måte.

Hun skrev rapport på en rar måte.

Ser du hvorfor det må være «på» her? Det er fordi «en rar måte» er en substantivfrase, men når vi skal bruke det som adverbial, må vi legge til preposisjonen «på». Vi kan ikke si «Hun skrev rapport en rar måte».

Det som er litt spesielt med preposisjoner, er at de kan separeres fra objektet de tilhører. I en vanlig setning sier vi kanskje:

Jeg vil snakke med deg.

Men hvis vi vil legge skikkelig trykk på «deg», kan vi også sette dette ordet først:

DEG vil jeg snakke med!

Ser du hva som skjer med preposisjonen «med»? Den havner bakerst. Og det samme skjer når vi bruker «på en måte» sammen med en infinitivsfrase som «å skrive rapport»:

Det er en rar måte å skrive rapport på.

I noen tilfeller kan det se rart ut med «på», særlig hvis det allerede er et «på» på slutten, som i uttrykket «å skru lyset på». Men her kan ordstillingen faktisk varieres til «skru på lyset» for å unngå dette:

Det er en rar måte å skru på lyset på.

Men hvis det istedenfor «lyset» brukes et trykklett pronomen, må ordstillingen være «å skru det på», med «på» til slutt. Da kommer to «på» etter hverandre:

Det er en rar måte å skru det på på.

Eventuelt må du skrive setningen på en annen måte. 

Jeg håper denne leksjonen var nyttig for deg, og at du stadig lærer nye måter å skrive norsk på. :-)

Hilsen Stian

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)