Kulturforskjeller mellom Norge og Tyskland

Bor du i Norge? Opplevde du et «kulturkræsj» mellom norsk kultur og din egen da du flyttet hit? Ingjerd bodde i Peru i to år, og da opplevde hun noen små kulturkollisjoner som hun skriver om i vaffelen Nordmenn er som kokosnøtter.

Jeg bodde i Tyskland i nesten fem år. Jeg hadde den fordelen at jeg kunne det tyske språket da jeg flyttet dit, men jeg var ikke så kjent med tysk kultur. Selv om dette landet er vesteuropeisk som Norge, var det en del forskjeller som jeg raskt la merke til. Her er fem av dem:

1) Alkohol

I Norge må man kjøpe vin og brennevin på Vinmonopolet, man kan ikke kjøpe det i butikken. Øl kan man kjøpe i butikken, men ikke sent på kvelden. Nordmenn som skal ha fest, må derfor passe på å kjøpe inn drikkevarer på dagtid.

I Tyskland er dette helt annerledes. Der kan du kjøpe øl, vin og brennevin i helt vanlige kiosker døgnet rundt. Og en tysk dagligvarehandel har som regel en diger avdeling med masse forskjellige typer vin.

I Norge er det dessuten forbudt å drikke alkohol på åpen gate. Du er nødt til å være i et privat hjem eller på et offentlig utested. I Tyskland sitter folk rundt i parker og drikker øl på varme sommerdager. Det er heller ikke uvanlig at tyskere går rundt på gaten eller sitter på trikken med en ølflaske i hånden.

Og til slutt: Det er mange nordmenn som synes det er litt skamfullt å drikke alkohol på en ukedag. Det er noe du helst skal gjøre i helgen, og da kan du virkelig slå deg løs på en fest og drikke deg full. I Tyskland er det derimot helt vanlig å ta seg en øl når man kommer hjem fra jobb. Ingen synes det er rart, men i Norge kunne det lett ha blitt oppfattet som alkoholisme.

2) Formell tiltale

I Norge sier vi «du» til alle, og vi bruker fornavn på alle, uansett om vi snakker med venner, kolleger, sjefen eller statsministeren. (Det eneste unntaket er når vi snakker til kongen. Jeg skrev om det i vaffelen Kan du si «du» til kongen?) Sånn har det vært de siste femti–seksti årene. Før det sa vi gjerne «De» til fremmede og «fru Solberg» til statsministeren, mens det nå går helt fint med «Erna».

I Tyskland regnes det som uhøflig å si «du» til fremmede. Unntaket er hvis det er unge folk i en uformell setting, for eksempel på byen eller på et treningsstudio. Men hvis du sier «du» til en ansatt på et offentlig kontor, fremstår du som udannet og frekk. Det samme hvis du bruker fornavn på personer du ikke kjenner godt. Hvis en mann har doktortittel, er det svært viktig at du sier «herr doktor» til ham.

Disse kravene til formell tiltale har blitt myket litt opp de siste årene. Det er særlig yngre mennesker som synes at det er unødvendig stivt å si «De» og «herr/fru», så kanskje Tyskland ligner mer på Norge om en generasjon eller to.

3) Patriotisme

Siden Norge ble selvstendig fra Danmark i 1814, har nordmenn dyrket norsk kultur og identitet. Vi er stolte av det norske flagget, og på nasjonaldagen den 17. mai går barna i tog og vifter med flagget mens de roper hurra. I tillegg er det ikke uvanlig å se marsjerende soldater i gallauniformer, for eksempel Kongens garde.

Alt dette hadde vært utenkelig i Tyskland. Den tyske nasjonaldagen er en formell og dempet affære, og det tyske flagget brukes svært sjelden av privatpersoner (bortsett fra i fotballkamper). Grunnen er at patriotisme og nasjonal identitetsfølelse forbindes med nazismen under annen verdenskrig. Det samme gjelder marsjerende soldater, noe man aldri ser i tyske gater.

4) Buss og trikk

Det er ganske mye plass i Norge. Vi har ingen millionbyer. Det kan påvirke hvordan folk oppfører seg på gaten. Det er ikke uvanlig at folk presser seg inn på en buss eller trikk før de som skal av, har fått komme ut.

I Tyskland er det en innarbeidet vane at alle står og venter utenfor til avstigende passasjerer har forlatt bussen eller trikken. Det regnes som svært uhøflig å gå inn for tidlig.

5) Personvern

Nordmenn har stor tillit til at systemet fungerer. Vi har generelt ikke noe problem med å vise frem bankkortet vårt eller dele personlige opplysninger når vi handler i en butikk.

Tyskere er langt mer forsiktige med å dele slike opplysninger. Det gjelder kanskje særlig østtyskere, som bodde i et diktatur til 1989. Tyskere bruker mye oftere kontanter enn nordmenn, slik at de ikke skal etterlate elektroniske spor. 

Det er sikkert langt flere forskjeller, men dette var de viktigste, eller de som jeg la fortest merke til. Det som var vanskeligst i begynnelsen, var å vite hvem jeg skulle si «du» og «De» til. Særlig når jeg møtte felles bekjente. Ofte prøvde jeg med «De» først, men fikk «du» tilbake. Det er noe man får en følelse for etter hvert. Men det er generelt best å begynne med «De» og så gå over til «du». Da risikerer man ikke å bli oppfattet som uhøflig. Det var i alle fall min erfaring.

Hvilke kulturforskjeller opplevde du da du kom til Norge? Jeg vil gjerne høre. :-)

Hilsen Stian

PS. Del gjerne innlegget med en venn. :-)